Navnet har stedet fått på grunn av den storslagne sandstranden som er omlag 350 meter lang i bunnen. Sandvika er et populært utfartssted hvor det er parkeringsplass, lekeplass for barn, opparbeidet grillplass, benker for å hvile seg på. Her er det ypperlig å bade når temperaturen tillater det.
Det er ikke tillatt å campe med telt, campingvogn eller bobil i Sandvika.
Tusenårsstedet
Regjeringen hadde bestemt at alle kommuner skulle velge et tusenårssted i kommunen i forbindelse med årtusenskiftet. Et tusenårssted skulle være et sted der folk fra hele kommunen kunne samles og kanskje foreta seg noe sammen.
Valg av tusenårssted i Hasvik kommune ble forelagt kommunens innbyggere. Det ble sendt ut invitasjon til å foreslå et tusenårssted, og det kom inn fire forslag. Det ble avholdt en rådgivende folkeavstemming med stemmekasser på alle tre tettstedene og stemmesedler sendt ut til alle husstander.
Resultatet ble:
Sandvika - 173 stemmer
Grønn lunge - 116 stemmer
Kvitbua - 12 stemmer
Internettkafé - 9 stemmer
Hasvik kommunestyre vedtok i sak 0095/99 Sandvika som Hasvik kommunes tusenårssted.
Litt historie:
I dag er det ingen som bor her, men i tidligere tider var Sandvika et aktivt lite samfunn:
Fra midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, var Sandvika et fiskevær med både handel og fiskekjøp. I den vesle butikken fikk man kjøpt de nødvendigste varene: kaffe, sukker, mel og skråtobakk. Det var fem familier som bodde i Sandvika.
Her var det også 12 rorbuer hvor fiskere fra hovedsaklig Lyngen og Skjervøy-distriktet bodde når de årvisst kom for å delta i fisket i Breivikfjorden. Fra februar til påske var det ca. 30 seilbåter i tillegg til båtene fra stedet, som rodde herfra i vintersesongen.
Innehaveren av butikken kjøpte fisken, og den ble enten saltet eller hengt på fiskehjeller. Det var også leverdamperi på stedet. Sandvikfolket drev med jordbruk ved siden av fisket.
Ved folketellingen i 1875 hadde de 5 kyr, 3 kalver, 24 sauer og 1 gris. Senere anskaffet de seg også 1 hest. Fra ca. 1910 begynte aktiviteten i Sandvika å dabbe av, og omkring 1916 var det helt slutt.
Alle fremmede fiskere flyttet til Breivikbotn for å ro fiske. Der var det etablert fiskekjøp og havneforholdene var bedre enn i Sandvika.
Under 2. verdenskrig ble all bebyggelse i Sandvika brent av tyskerne, men begge familiene som bodde der før evakueringa, bygde husene opp igjen etter krigen.
